BLOGGINNLEGG SKREVET AV

JENTER I FORSVARET

Hunderøkter i førstegangstjenesten

Hvor skal jeg begynne? Ååå så fint år jeg har hatt hittil! Jeg er så utrolig glad for at jeg kom inn i forsvaret. Det har forandret meg som person og jeg har fått så mye bra ut av å være der. Rekrutten var to spennende måneder. Man lærer så utrolig mye og får gjort mye forskjellig.

Som nevnt i et tidligere innlegg, så har jeg vært så heldig å få stilling som hunderøkter i Sjøforsvaret. Det er virkelig en fantastisk stilling. Det er mye jobb, men det er så fint å kunne jobbe med hunder. Nå har jeg vært i førstegangstjenesten i ni av tolv måneder og tiden har gått så utrolig fort! Jeg har ikke lyst til at dette året skal ta slutt, for det har hittil vært helt perfekt. Jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har utfordret meg og klart ting jeg aldri trodde jeg skulle klare. For en mestringsfølelse! Jeg har fått venner for livet og jeg har virkelig utviklet meg som person. Skulle du tvile angående førstegangstjenesten, ikke tvil. Det et uforglemmelig år du kan være stolt av. Det er i hvert fall jeg.

For å bli hunderøkter så må du gjennom et to ukers kurs som både er hardt fysisk og psykisk. Det er mye løping og mye du må kunne til eksamen. Når du er ferdig utdannet hunderøkter blir dere delt inn i to lag; Alfa og Bravo. Da kommer du på lag med kontigenten som kom inn i Forsvaret et halvt år tidligere. Som hunderøkter på Forsvarets Hundeskole så får alle tildelt en stilling som gir deg ansvar som bare er ditt. Jeg var heldig og fikk stilling som veterinær assistent, hvor jeg assisterer veterinæren på hundeskolen. Jeg får vært med på så mye spennende! Her kan dere se den fantastiske gjengen jeg jobber med hver dag.

 

Innlegg skrevet av Sanne Marie Holter-Schøyen

 

Følg henne videre på Blogg: nouw.com/sannehs  Instagram:www.instagram.com/Sannehs

Takk for at vi fikk dele <3

@jenteriforsvaret 

Møt supermarie – Deltidsjobb som presseoffiser i Heimevernet

 

5 år siden dim

I dag er det faktisk nøyaktig fem år siden jeg la ut på verdensreisa, og det betyr at det er litt over fem år siden jeg dimmiterte fra trygge Rygge óg. Det er så rart å være tilbake, på samme kaserne, innenfor de samme gjerdene, her hvor blogg eventyret og LIVET generelt tok av for alvor (skulle tro vi var på en flyplass HEHE), og jeg ser den lille, grønne karriera mi passere i revy for hvert skritt jeg tar med mine M77 (marsjstøvler).

 

Istad gikk jeg forbi en statue av et jagerfly (jeg trodde alltid det var en dragehale, lol), som jeg tok bilde av for fire år siden og fikk kjeft av vakta for dét, jøss, tenkte jeg da, de skulle bare visst at jeg allerede hadde blogget fra innsiden av leiren i over ett år. Det er generelt fotoforbud her inne, så soldatene gjorde jo bare jobben sin, men jeg måtte smile litt læll, før jeg lydig slettet bildet og gikk videre. Alle bildene jeg brukte på bloggen på den tiden fikk jeg forøvrig lov til å legge ut, altså, jobbet jo tett på pressekontoret til Luftforsvaret og spurte alltid før jeg la ut noe, hvis jeg var i tvil.

Og nå – fire år etter dragehalehendelsen – er jeg altså tilbake og klar for ny øvelse! Denne gangen skal vi over grensa for å delta på den svenske Försvarsmakten sin øvelse Aurora 17. Deler av Innsatsstyrke Polar Bear VI er det norske bidraget, og jeg skal være med og dokumentere det hele sammen med en fotograf til. For nye lesere: jeg er presseoffiser i Heimevernet, og har gleden av å være flue på stridsvesten på diverse øvelser og operasjoner. Verdens feteste deltidsjobb! Det blir sikkert snapping underveis, så legg til heimevernet for å bli med.

 

Nå skal jeg slå ihjel resten av kvelden med å dusje og omfavne brakkesjuka (der hvor man bare blir på kaserna og gjør ingenting, heh). Glemte strikketøyet, men tok heldigvis med meg boka jeg leser – Dypet, av Tom Kristiansen. Han fikk meg frelst med boken Pandora, og jeg tror i grunn han har blitt en av favorittforfatterne mine. Verdt å sjekke ut hvis dere «liker» litt elendighet (som feks terror og ulykker).

 

 

Skrevet av Marie Brudevold, 26 år fra Fredrikstad.

Les hennes tidligere innlegg fra militæret og følg henne videre på blogg: www.supermatrie.net Instagram: www.instagram.com/supermarie 

Grensejeger Haglien

Skrevet av: Caroline Willemine Røsnæs Hagelien, www.carolinewillemine.blogg.no

Hei, mitt navn er Caroline Willemine og jeg er tidligere grensejeger på Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). GSV ligger i Kirkenes, Finnmark og er en del av hærens operative avdelinger.

 

Jeg var én av veldig få jenter som søkte meg inn til Forsvarets grensejegerutdannelse ved GSV, vinterkontigent 2011. I 2011 var det ennå ikke obligatorisk førstegangstjeneste for jenter, jeg måtte derfor søke selv for å komme inn. Dermed var det også mange færre jenter i Forsvaret enn det er i dag (per 2017) – spesielt få jenter var det å finne i vinterkontigenten på GSV. Mine erfaringer er derfor basert på hvordan det var å være kvinnelig soldat blant hundrevis av mannlige soldater, der “jentelus” var nokså ukjent. Men jeg er sikker på at mange av mine erfaringer gjelder ennå, selv om det er langt flere kvinnelige soldater å finne i de ulike leirene i dag.

 

 

Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle gå en 14 mils skimarsj med bakglatte ski og utstyr på rundt 40 kg, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle bære 4 våpen og to stridssekker, på en annen øvelse, fordi mine mannlige medsoldater ikke orket å bære utstyret sitt selv, og aldri hadde jeg sett for meg jeg skulle bli én av to jenter som fullførte samtlige øvelser den kontingenten. Nå finnes det mange ulike tjenester i Forsvaret, alle bør kanskje ikke satse på å bli grensejegere, men de som har fysikken og tar utfordringen vil ikke angre.

Foto: Kyrre Lien, VG-Helg, 2012

Det begynner å bli en aldri så god stund siden jeg stod i Kongens grønne uniform på innrykksdagen, men minnene fra tiden i grønt vil jeg for alltid bære med meg og se tilbake på som et fantastisk eventyr jeg fikk muligheten til å oppleve og skape sammen med mine medsoldater!

 

Jeg ble Grensejeger på den sørligste grensestasjonen, Gjøkåsen, i slutten av juni 2011. Jeg var utrolig glad for at jeg ble stasjonert på akkurat Gjøkåsen stasjonen: Fantastisk teig og masse dyreliv (jeg møtte på brunbjørn flere ganger enn jeg kan telle, og elg og storfugl var nærmest våre ”husdyr”). Den ”gamle” grensa bestod av totalt 6 grensestasjoner på norsk side, som i dag er erstattet med to store grenseleire: Pasvik og Jarfjord grensestasjon. Gjøkåsen grensestasjon er derfor grunnet med jorden, men minnene fra den fantastiske stasjonen, som har huset mange grensejegere i flere generasjoner, vil for alltid leve videre i de dype skogene i Pasvik-teigen.

 

En grensejegers oppgave er å vokte den 196km lange grenselinjen mot Russland. Oppdraget er tredelt: Schengens yttergrense skal voktes, Grenseavtalen skal håndheves og Norsk Suverenitet skal hevdes ved å vise tilstedeværelse. Disse oppdragene skal løses 365 dager i året, 24 timer i døgnet, uansett vær, uansett årstid, uansett helligdag. Oppdraget løses både til fots, ski, båt, sekshjuling eller snøscooter. Det er grensejegerne som patruljerer grenselinjen og omgås sivile og turister. Det er også grensejegerne som løser GSV sitt oppdrag på vegne av politiet. Derfor må en kommende grensejeger bestå en såkalt ”begrenset politimyndighetseksamen” før man kan bli endelig godkjent som grensejeger. Man må også bli erklært kikket til stillingen og ha en plettfri vandel.

 

Det var hardt og krevende å oppnå drømmen om å bli grensejeger, men det var så innmari verdt det. Jeg lærte utrolig mye om meg selv, både fysisk, men desto mer psykisk. Jeg lærte å samarbeid i et team og hvordan jobbe med hverandre når vi alle står utenfor komfortsonen. Jeg har tatt med meg alle erfaringene videre inn i det sivile livet, hvor jeg i dag er legestudent i Tromsø. Og hvem vet, kanskje jeg en vakker dag står i grønn uniform igjen – denne gangen som operativ lege?

 

Ønsker du mer informasjon om livet som grensejeger eller det å være jente i militæret? Besøk: www.carolinewillemine.blogg.no

Noe mer enn bare en utdanning

Skrevet av tidligere befalselev Therese Bjørstad (Nårværende befal i Bardufoss)

Er det noe jeg har blitt spurt om ofte, så er det hvorfor jeg søkte befalsskolen. Jeg ble spurt både før jeg søkte, på selve opptaket og også i etterkant. Særlig i tiden før opptaket reflekterte jeg mye rundt dette. Hvorfor skulle jeg få skoleplassen fremfor andre? Hvorfor skulle jeg få den skoleplassen i det hele tatt?

Jeg visste at jeg uansett skulle tjenestegjøre i førstegangstjenesten, så hvorfor ikke bare gjøre noe mer ut av det og få en utdanning samtidig? En utdanning som er så mye mer enn en utdanning. Det gikk egentlig ikke helt opp for meg før slutten av befalsskolen, at dette var så mye mer.

 

Det er så ekstremt mye vi har fått opplevd, på godt og vondt. Jeg ville ikke vært foruten noe av det. Ikke minst har vi blitt testet i så mange ulike situasjoner. Det er ikke bare fag og eksamener halvåret består av. Selvutvikling og refleksjon er vel så viktig. I grunnen var jeg ikke helt klar for dette, at det ville koste å gi så mye av meg selv. Jeg kunne likevel velge å dele lite og holde meg i bakgrunnen, men hva ville jeg hatt igjen for det? Jeg har jo sagt tidligere at jeg har lært mer om meg selv dette halvåret, enn jeg har gjort noengang tidligere. Og da gjelder det ikke bare om hvordan kroppen min reagerer uten mat og søvn. Jeg er nå mye mer bevisst på hvorfor jeg i enkelte situasjoner er mer selvsikker, mens andre ganger fremstår jeg som usikker. Jeg har også fått en mye større forståelse på hvorfor jeg er som jeg er. Dypt, eller hva?

Jeg er så glad for at jeg valgte denne veien. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker, som er så unike på hver sin måte. Og jeg deler så mange minner og historier med dem, som jeg vil huske for alltid.

Følg Therese videre på hjemmeside: http://nouw.com/theresebjorstad

Instagram: http://www.instagram.com/theresebjorstad

Et annerledes år 

Et annerledes år med nye erfaringer, utfordringer og opplevelser.

 

Skrevet av Jennie-Lovise N. Bjerke, grunnlegger @Jenteriforsvaret

Forsvaret har gjort mye med meg. Det har fått meg til å se livet fra en litt annen vinkel, hvis jeg kan si det på den måten. Jeg har alltid vært redd for ta egne valg og vært usikker på meg selv på mange måter. Førstegangstjenesten var året for selvutvikling og jeg har tatt med meg mange gode erfaringer videre inn i arbeidslivet. Min jobb nå er personlig trener og jeg trives utrolig godt med det. Det å si hva andre skal trene, og hva som må gjøres for at akkurat min kunde skal nå sitt mål, er ikke lett. All makt ligger hos meg. Enten så lykkes du, eller så mislykkes du. Presset for å lykkes med en kunde er stort, og det er mye å takle på egenhånd. Det er klart utdanningen er der og mine egne erfaringer er der, men det er også mye mer en det som spiller en stor rolle. Man skal ha god kjemi med kunden, være et sunt forbilde, være en god veileder og gjøre de riktige tingene for å få kunden på rett spor.

Når jeg jobbet som personlig trener før førstegangstjenesten, var jeg fortsatt litt usikker på om det jeg gjorde ville gi de resultatene kunden ønsket, og om jeg var en god trener og veileder. Jeg var usikker på om jeg kom til å klare meg i det yrket jeg hadde valgt. Jeg fikk gode tilbakemeldinger på det jeg gjorde, men var det godt nok? Planen når jeg fikk jobben var å fortsette og utvikle meg som personlig trener, og etterutdanne meg deretter ved siden av jobb. Men jeg ville mer enn jeg klarte. Jeg hadde litt tøffe tider personlig og var derfor usikker på meg selv. Jeg hadde heller ikke mye erfaring som PT og følte jeg tok et litt for stort steg en hva jeg var i stand til. Jeg gikk inn i jobben med høy selvtillit og tenkte at dette klarer jeg. Etter hvert som månedene gikk, følte jeg at noe manglet.

Nå har jeg kommet så mye lenger. Jeg er mer sikker på meg selv, og jeg har blitt flinkere til å ta avgjørelser som må tas. Jeg vet at jeg får til det jeg vil, og jeg er blitt flinkere til å se potensialet i andre og i meg selv, og det å få det beste ut av andre.

Motivasjon og mestring

-Det å motivere hverandre, og ha folk rundt deg som forteller deg de ting man trenger å høre når man er skikkelig nedbrutt psykisk og fysisk, de små ordene man deler med hverandre, som sier mer enn tusen ord. Altså det å ikke gi seg selvom ting er tøft og langt utenfor komfortsonen er en mestring i seg selv!

Man er ikke sterkere enn det svakeste ledd.

-Samholdet et lag viser når man har fullført en mil med noen som aldri har løpt lenger enn en km. Når blod, slit og tårer blir til seier over en selv. Dette krever stor viljestyrke og er en fantastisk erfaring å ha med videre.

Ikke gi deg!

-Å være så sliten og utmattet at man gråter og plutselig skjønner at man fortsatt klarer mer. Fordi du klarer alltid mer!

 

Viljestyrke

-Den viljestyrken et felleskap kan vise ved å dytte hverandre frem.

Selvstendighet og mot

-Hvordan man forholder seg til avstand når man ikke vet neste gang man ser eller kan prate med en som betyr hele livet for deg. Men det som er, er at de er der, alltid, og du må huske å fokusere på deg selv. Det er her selvutviklingen begynner, i det du klarer å fokusere på deg selv.

 

Tilpasningsdyktighet og å godta at vi er forskjellig

-Når man må forholde seg til personer som ikke takler situasjoner like bra som enn selv.

Jeg ville bruke året i Forsvaret på å lære om nye sider ved meg selv, både positivt og negativt. Lære å kjenne andre på sitt beste og verste innenfor fysisk trening, mestring og mental psyke.

Alle som gir opp på noe de vil, eller har tatt valg som de føler har hvert feil så er det aldri for sent å prøve på nytt. Ikke alle vet når man er på rett spor, men hvis du liker det du gjør så er det bare å fortsette. Det er bare deg selv som bestemmer over ditt eget liv, og dine egne valg. Hvis du trives med det så er det mer enn godt nok. Ta små steg på veien og ikke tvil på om du får det til eller ikke. Ta heller et lite steg tilbake å tenk igjennom hva du kan gjøre for å utvikle deg i jobben og ellers i livet.

Noe jeg også har lært av å være i Forsvaret er at det er ikke de store tingene som er vanskelig, men de små. Med de små tingene så mener jeg de tingene som allerede er der, men som du må legge til side for å gjøre det du vil. Hvis man vil ut å reise og oppleve må man kanskje være borte fra kjæreste, venner og familie, og man må sette livet litt på vent. De store tingene er valg man tar for å utvikle seg selv alene uten å være avhengig av andre. Det å bli kjent med nye mennesker, komme deg ut av komfortsonen og utvikle seg selv som person. Og du kommer hjem med et nytt syn på de viktige tingene. Det jeg har erfart er at de menneskene du har rundt deg støtter deg uansett valg du tar, og er alltid der.

Fortsett å leve det livet du vil leve, ikke la noe holde deg tilbake, gjør din greie, fortsett å drøm og hver sterk, så vil du ikke angre på de tingene du ikke gjorde.

En av de viktigste tingene i livet er å ta vare på seg selv først og fremst så blir det lettere å ta vare på de du har rundt deg. Ta vare på egne verdier og din egen helse. Min største glede i livet er å trene og gi andre glede gjennom trening, det gir meg positiv energi og motivasjon. Tar jeg vare på meg selv, gjenspeiles dette i hverdagen og i jobben, og det gir meg styrke til å leve for de tingene som betyr noe for meg og som jeg trives med.

Er en karriere i Forsvaret noe kunne tenke deg, eller en drøm du har? Da syns jeg du skal gå for det!

 

@jenteriforsvaret

ERICA STØYLEN(19ÅR), “JEG SKAL ALDRI BLI FOTOGRAF”

Og her står jeg med den eneste militære foto-lærlingplassen i Luftforsvaret – som jeg vet om hvertfall.

Jeg heter Erica Støylen, 19 år og kommer fra Kristiansand. Jeg er andre års fotograflærling på Luftforsvarets Skolesenter Kjevik.

 

De to første årene på videregående gikk jeg Medier og Kommunikasjon før jeg fikk læreplass her, litt ufrivillig kanskje? Neida. Jeg søkte meg egentlig bare til prosjekt til fordypning i forsvaret, noe som viste seg å være et lite opptak til læreplassen. To uker før fikk jeg beskjed om at jeg måtte sende en søknad på læreplassen, slik at de hadde all informasjon om meg siden vi skulle gjennom intervju og sesjon. Den søknaden hadde jeg egentlig tenkt å slette etter de to ukene, men slik ble det altså ikke. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil bli fotograf, og jeg ville hvertfall ikke bli lærling. Siden jeg hørte at jeg kunne trekke søknaden min etter de to ukene, så ville jeg fremdeles dra siden jeg hadde fått plass.

 

Egentlig dro jeg kun for det militære, men noe riktig innenfor foto må jeg ha gjort siden de ville ha meg her. Nå kunne jeg ikke vært mer fornøyd, jeg elsker jobben min. En læreplass i forsvaret er litt utenom det vanlige. Her får du både læretid og førstegangstjeneste, og det er delt opp slik at førte året er det førstegangstjeneste med læretid, mens andre året er du kun lærling.

 

Første året er du gjennom rekruttperioden, utdanning og øvelsene som alle andre i førstegangstjenesten. Absolutt det beste året til nå. Andre året er det mer som en jobb, noe jeg liker veldig godt. Nå får jeg fokusert mye mer på mitt fagfelt. Hovedoppgaven min er å følge Befalsskolen her på Kjevik, jeg er med de på øvelser og utdanningen deres.

I sommer var jeg på FOS, noe som var en utrolig lærerikt. Der fikk jeg jobbe med mange andre fotografer. Jeg har også forskjellige halvårs oppgaver hvert halvår hvor jeg fordyper meg i forskjellige ting, dette trenger absolutt ikke være noe militært. Jeg har fotostudio som jeg får bruke akkurat som jeg vil, og har fått utrolig bra utstyr. Videre så er jeg veldig usikker på hva jeg vil, drømmen akkurat nå er å fortsette som fotograf i Forsvaret. Dessverre er det få plasser, og veldig vanskelig å få jobb.

Jeg anbefaler alle som liker foto/presse å søke det hvis du skal inn i førstegangstjenesten, det er en utrolig givende jobb. Fotograf lærlingplasser er det ikke så mange av, hvertfall ikke i Luftforsvaret. Du har mulighet til å søke læreplass som fotograf hvis du har gått medier og kommunikasjon, det kan du lese mer om på forsvaret.no. Noen av bildene som jeg har tatt kan dere finne på min Instagram, fotografericastoylen.

 

 Hun tar super flotte bilder så er verdt å ta en titt på hennes Instagram @fotografericastoylen 

@jenteriforsvaret

HELENA WIAN, “NÅR PLIKTEN KALLER”

Håret vått av salt, sandkorn på håndkleet enda ikke børstet av og bølger slår fortsatt mot hodet. Vekkerklokken står på en tid midt imellom solnedgang og morgenfrost. Jeg har et fly å rekke, et sted å møte og alt i vente. Mitt første møte med vakten i porten inn til leiren kommer jeg aldri til å glemme. Telefonnummeret ditt? Førti. Nei, vent. Førtién. Av alle ting glemmer jeg telefonnummeret mitt. Er jeg den eneste som kjenner stress og usikkerhet sile seg nedover kroppen? Stedet er nytt og forventet oppførsel er delvis ukjent. Tidlig blir vi fortalt om innrykksreaksjoner, et begrep for å ufarliggjøre følelsene. Svarte støvler, grønn uniform og en snerten lue. Vi kjenner ingen, men alle kjenner. Forventninger, krav, nerver, tanker og meninger betyr ingenting. Ikke i lovens navn. Det betyr derimot alt for meg og for alle rundt.

Vi forventer push ups, tunge sekker, sengestrekk og tidsfrister urealistisk selv for Usain Bolt. Gjett om vi får. Undervisning i skogen akkurat i det øyeblikk himmelen bestemmer seg for å lette på trykket, er høyst relevant. I det fuglen forlater redet om morningen, er vi på vår fjerde rominspeksjon, grunnet sandkorn funnet bak skrue i list under sengen. Til tross for harde senger, lurer jeg på om putene utløser gass med sovepille-funksjoner hver gang hodet treffer. Tjenesten varer fra fem til fem, i teorien, vel å merke. Vi lærer tidlig at endt tjeneste er relativt. Befalet kjører gjerne brannalarm så morgenkvisten rister oss ut av køya, før alle sorteres rekkevis utenfor kasernene på rekordtid. Beskjed om å stille alle mann på gang i det vi drar buksa ned og setter oss på dosetet, kommer ikke overraskende lenger. Alltid beredt fra nå av, lover jeg meg selv hver gang.

 

Det er lett å gå i fellen og være trangsynt. Vi henger oss opp i sekunder på 3000-meteren, koker over av nok en ominspeksjon, sukker for ikke bestått ukesluttsprøve og aldri er halen lengre inn mellom bena enn når vi tar oss selv i stå ute uten lue. Hverdagen er småpirk, kjefting, disiplin og orden. Fokuset på detaljer er enormt, hvilket gjør det lett å glemme hva vi faktisk jobber for. Vi er alle små, livsviktige brikker i et stort puslespill som til sammen utgjør det norske Forsvaret. Alvoret i jobben skjønner vi først i det vi får tid til å tenke over kommandoene vi utfører. Et luksuriøst tidsrom som det, kommer en sjelden gang i den travle hverdagen. Små øyeblikk med oss selv og omverdenen oppleves gjerne før vi sovner om kvelden, under skopuss eller på BC. Ofte kan det vi gjør føles tungt og uten mening, helt til vi tar et skritt ut av oss selv. Hva er det vi trener til?

Nærkontakt med asfalten mens vi ser vanndråper renne langs de kalde knyttnevene våre, er et signal om at vi må ta oss selv i nakkeskinnet. Dette er ikke skole eller en sommerjobb, men soldatutdanning. Med befalets øyne i ryggen blir vi testet gjennom eksamen, prøver og praksis. Konkurranseinstinkt og mestringsfølelse drar oss igjennom, med eller uten buksa full av gjørme. Våpnene vi har fått utdelt er ikke laget for HK-gym. Leksjonen om førstehjelp er ikke for å hale ut tiden mens skytebanen er opptatt. Vaktpostene i måneskinn tester ikke bare den statiske styrken i øyelokkene våre. For mange av oss er dette første gang vi vasker vårt eget tøy, på linje med en rekke andre ting vi skal lære. Undervisningen handler ikke lenger om Newton og Welhaven, men om overlevelse og strid. Er det rett å drepe? En fjern tanke for oss som kun har bodd i feltstøvlene en knapp måned, men tanken er der.

Små gleder er store gleder. Komfortsoner som tidligere ble tatt for gitt, er å sveve i skyer. Den beste latteren kommer rett etter det største hatet. Alle vi ser, snakker til og lever med var for en måned siden ingenting for oss. Nå er vi hverdagen og hverandres liv. På leiren gjelder et makthierarki, regler og plikter som ikke eksisterer utenfor portene. Intimgrenser og privatliv ble lagt igjen dagen vi dro hjemmefra. Sammen trer vi inn med ulike bakgrunner, og har nå alt til felles. Gjennom søvnløse netter, godt samarbeid og utfordret viljestyrke utvikles sterke bånd. Opplevelsene er sammen og for livet. For meg har det alltid vært ord uten grunnlag. Aldri har jeg skjønt betydningen av en klisé så godt som jeg gjør nå, og jeg finner ikke bedre ord for å beskrive situasjonen. Vi fikk høre det da vi kom inn, og vi får det bekreftet hver dag. Nå er det ikke lenger jeg, det er vi.

 

Skrevet av Helena Wian

Du kan følge henne videre her:

Instagram @Helenawian  http://www.instagram.com/helenawian

Blogg: http://www.helenawian.blogg.no

Førstegangstjeneste - Velferdssoldat

Mitt navn er Giselia Thon Mørch, 19 år og kommer fra Horten. Jeg jobber som velferdssoldat i FFT (Forsvarets fellestjenester) på Kolsås leir i Bærum.

 

Før jeg kom til Kolsås leir hadde jeg to utrolig spennende, lærerike og innholdsrike måneder på rekrutten på Madla. Der lærte vi det mest grunnleggende man må kunne som soldat, får utfordret seg selv og klarer ting man aldri trodde man skulle klare. Man lærer å kjenne seg selv og hverandre både på godt og vondt, og samholdet man skaper er bare helt utrolig og man skaper virkelig venner for livet.

Som velferdssoldat har man som hovedoppgave å passe på at medsoldater trives og å skape samhold gjennom felles aktiviteter. Man er så heldig å få bli kjent med alle de herlige menneskene av medsoldater, der alle vet hvem du er og du vet hvem de er. Velferden er et sosialt samlepunkt, som sørger for at soldatene skal trives i sin daglige tjeneste. For å gjøre dette planlegger vi arrangementer der vi også skal arrangere en helg med hundekjøring og en extreme-weekend med rafting og juving. I tillegg til å arrangere har vi også ansvar for utlån av utstyr som soldater kan bruke. Vi i velferden fungerer også som en ressurs dersom medsoldatene skulle ha noe på hjerte og trenger noen å snakke med, der vi alle har taushetsplikt. Det som gjør at vår stilling som velferdssoldat på FFT skiller seg ut fra de andre leirene i Norge er at vi har ansvar for velferden til flere leirer, Kolsås leir, Lutvann leir, Kjeller leir, Akershus festning og Kongeskipet Norge. Det er mye som skjer bak kulissene i vår jobb som velferdssoldat og som ikke kommer frem, og mye selvstendig jobbing. Desto bedre du utfører oppgavene dine, desto mer får du av ansvar. Vi er også med i en basetropp, der vi har flere øvelser og utdanningsdager sammen der vi går gjennom det man må kunne som soldat.

Nå har jeg vært i førstegangstjenesten i tre måneder, og gleder meg til å se hva mer spennende og utfordrende ting tjenesten har å by på!

 

 

Skrevet av Giselia Thon Mørch,
 

@jenteriforsvaret 

"Blå" Tjeneste

HEI alle spreke jenter der ute som gjør en så fantastisk bra innsats for å styrke det vakre landet vi bor i! Dere er BADASS!!
Og takk til #jenteriforsvaret som lar meg få si noen ord om vår hverdag i tjeneste som brannsoldater.

Mitt navn er Ida Johansen og jeg skriver på vegne av meg selv og min makker/roomie/enhet/Knoll til min Tott og min beste venninne Silje Bjørkli Olsen. Vi er brannsoldater på Skjold leir og Målselv kommune.
Jeg er 23 år fra Vikersund, hun er 19 år fra Senja.


Tross aldersforskjellen, så sto vi der da. På to rekker med hver vår PBU uten å helt ane hva vi hadde i møte.
Jeg personlig, valgte førstegangstjenesten nå, etter flere år som medarbeider i butikk for å utfordre meg selv. Finne noe jeg kunne bruke styrken min til og rett og slett finne min plass, her i vårt langstrakte land!
Silje fullførte videregående, skaffet seg sommerjobb hos brannvesenet på Finnsnes og var ikke mindre sulten enn meg på utfordringene Forsvaret ville ha å by på.

Etter sommeren ventet den grønne tjenesten. Vi havnet på seksmannsrom sammen og fant tonen allerede fra første dag. De kalte oss bare ”Knoll og Tott”.


Rekrutten lærte oss ikke bare å kjenne hverandre som lag, men også bli kjent med oss selv som personer. Vi har virkelig fått kjenne på det å være ”sliten”. Så sliten at du tror beina under deg vil kollapse. Du kjenner ikke lenger at de beveger seg. De bare gjør det. Tårene renner nedover kinnet, helt ukontrollert. Og det du har mest lyst til er å skrike og skjelle ut befalet som pusher deg videre som følelsesløse roboter. Det er på det stadiet i rekrutten jeg tror de fleste soldater finner en liten ”faen” i seg. En liten ”faen” som forteller deg at du skal klare det. At kroppen har det vondt, men det er bare midlertidig. Silje var min lille ”faen”. Hun dro meg i armen, de gangene jeg falt bakpå. Vi gjorde hverandre gode. Og tillot aldri hverandre å gi opp!

“Så sliten at du tror beina under deg vil kollapse. Du kjenner ikke lenger at de beveger seg. De bare gjør det.”

 

Det var først da Silje fortalte om sommerjobben i brannvesenet at vi begge bestemte oss for å ta en tur bort til soldatene på brannstasjonen rett utenfor leir. De bydde på kaffe og ga oss en omvisning rundt på bygget. De fortalte oss om våre muligheter. Hvordan tjenesten videre kom til å bli. Og at den ”grønne” tjenesten var over hvis det var dette vi valgte.
Det var vel ingen av oss som så for oss en militær tjeneste i blå uniform. Men da vi fikk prøvesitte våre plasser i mannskapsbilen, jeg i førersetet og Silje som røykdykker i baksetet, med blålys og sirener på. Det var da så vi på hverandre og skjønte at dette er vår plass, her i vårt langstrakte land!

Så kom opptaksdagen! Fysiske tester og klaustrofobitest måtte bestås og godkjennes av en brannsoldat før vi gikk videre til intervju med brannsjefene og befal. Vi jobbet hardt for å klare de fysiske testene. Jeg liker å tro at vi jenter er like sterke som gutta. Bare vi vil! Kanskje vi må øve litt mer, trene litt hardere og gi litt mer av oss selv noen ganger, men det er langt i fra umulig! Ingen av oss hadde et fagbrev på lur som kunne komme til nytte under intervjuet heller. Men vi hadde virkelig bestemt oss. Det er dette vi vil gjøre resten av tjenesten og mest sannsynlig videre i det sivile livet også.

2 uker senere fikk vi vite at vi begge hadde kommet inn og skulle begynne opplæringen som brannsoldater. Jeg fikk stilling som sjåfør og røykdykker og Silje som røykdykker og samband.
Vi er to vaktlag à fem personer, tre sjåfører og to røykdykkere. Sjåførene er vi som er over 21år. Vi ble sendt til Finnsnes for å ta lastebil sertifikat og videre til Tromsø for kode 160(blålys Sertifikat). Røykdykkerne ble igjen og fikk grunnleggende opplæring i drift av stasjonen.


De 2 siste ukene før vi kunne kalle oss brannsoldater og ta over stasjonen etter eldstekontingenten måtte alle bestå et røykdykkerkurs hos Tromsø brannvesen. Det og få en forståelse av hvordan det kan være å rykke ut til en ulykke. En ulykke som kan være så stygg, at det vil sette spor i deg for resten av livet. Det fikk meg til å tenke litt på hva jeg egentlig hadde valgt. Men så for du en forståelse på hvordan det kan være å faktisk redde en person. Eller flere personer. At nettopp din innsats betydde noe. Nettopp det du gjorde, gjør at denne eller disse personene kan leve livet videre.
Det er den følelsen jeg jakter etter! Det er nettopp den følelsen jeg vil oppleve en dag hvis ulykken skulle være ute på min vakt!

Så nå er vi her da! På brannstasjonen i Målselv kommune på hvert vårt vaktlag. På beredskap døgnet rundt, både for leieren og menneskene som bor rundt. 3 uker på vakt og 3 uker perm.

Nå som jeg sitter her i skrivende stund, første dag hjemme på perm, kan jeg fortelle om mine erfaringer under første periode på vakt. Noen dager føles lange, andre korte. Vi gjør daglige rutiner og vedlikehold av utstyr og biler. Man blir vandt til å sove med ett øye åpent. Klærne brettes ut og legges i en rekkefølge som gjør det enklest og kjappest å få de på. Og sånn går dagene.
Så går alarmen.
Man rekker nesten ikke tenke før de innøvde påkledningsrutinene er gjort på et blunk, radioen er med og plutselig sitter man der foran rattet på lastebilen med blinkende blått lys ute på veien. Alt vi bare har øvd på blir plutselig virkelighet. Adrenalinet pumper helt vilt i blodet og det svirer tusenvis av tanker i hodet om hva man har i vente.
Denne gangen var det en garasjebrann. Ingen skadde, men verdifulle gjenstander gikk tapt.

 

Silje forteller om hennes første utrykning. Det er rundt 30 kalde minus grader ute, en halv meter med snø og de får denne meldingen:
”bil på taket, 5 involverte,,
Hun sier, ”man tenker det verste med engang!” I bilen på vei til ulykkesstedet løper tankene løpsk. Okei, hva har vi lært? Hva gjør vi først? Hva trenger vi fra bilen? Det er kaldt. Er de bevisste? Hva vil vi møte?
Ingen ble skadet i denne ulykken, heldigvis. Bilen kom unna med kun en skramme i taket.

Den fineste tjenesten uten tvil, vil vi si. Den lateste vil nok noen andre mene.
Jeg selv, mener det er en kjempeviktig tjeneste som forsvaret tilbyr oss. Og anbefaler alle jenter på det sterkeste, som kanskje ikke helt fant sin plass i den ”grønne” tjenesten, men likevel liker å være litt møkkete på henda, ta seg en tur bort på brannstasjonen.
Det var det vi gjorde.

 

Mvh
Ida Johansen og Silje Bjørkli Olsen

 

Tusen takk for flott innlegg Ida og Silje! Følg de gjerne videre på Instagram:

@idajohanseen @siljeeolsen 

//@jenteriforsvaret

Foto: Erica Støylen / Forsvaret

Susanne og Trine - Vakt og Sikring

Ørland Flystasjon

Hei alle sammen!! Vi er to vakt og sikrings soldater som er så heldig å ha tjenestested på Ørland Flystasjon like utenfor Trondheim. Vi kan begynne å fortelle om oss selv, jeg heter Susanne og er 19 år og kommer fra Namsos. Jeg heter Trine og er 19 år fra Bergen.

No er vi begge plassert oppe på Ørland der det er veldig mye som skjer for tiden. Spesielt med de nye kampflyene som har ankommet. Vi er del av en vaktstyrke som virkelig har en spennende og utfordrende hverdag!

Vi begge startet rekrutten på Madla, hvor vi senere ble sendt på vakt og sikringskurs på både på Rygge og Ørland Flystasjon. Vakt og sikringskurset er virkelig et kurs hvor du lærer mye om deg selv, og hvor mye du faktisk kan få til. Det er et tøft kurs hvor du virkelig trår ut av komfortsonen. Ukene består av skyting, arrestasjons teknikk, vakt tjeneste og øvelse.

I skyte uken lærer vi mye om hvor vanskelig det faktisk er å håndtere et våpen både i bevegelse og i mange ulike posisjoner. På den uken gikk vi fra å være amatører til å faktisk bli gode skyttere og fikk nivå 3 i skyting. Arrestasjonsteknikk uken er uken som de fleste syns er gøyest og mest utfordrende. Som regel stiller man ganske likt, fordi de fleste ikke kan teknikker om det å pågripe en person, og ikke lært hvordan man legger folk i bakken på en profesjonell og kontrollert måte. Man lærer også mye annet i arrestasjonsuken som å sette på håndjern, bruke batong, pepperspray og mye mer. Etter en sånn uke er man støl i flere dager!! I uken hvor vi lærer om vakttjeneste lærer vi mye om hvilke myndigheter vi har som militær vakt og hvordan vi skal oppføre oss på vakt. Det er vanlig å avslutte kurset med en øvelse hvor du skal bruke alt du har lært! På den uken får du virkelig testet deg om hvilken vaktsoldat du er blitt, og hvordan du klarer å håndtere ulike situasjoner!

Etter kurset blir alle fordelt på de ulike leirene rundt i Norge. Da møter du på en ny tropp, et nytt lag og et nytt befal. De menneskene du ser da er mest sannsynlig de du kommer til å tilbringe resten av førstegangstjenesten din med. Det varierer hvor mange vaktsoldater dere er og hvor mange tropper dere er. Her på Ørlandet har vi en veldig stor og dyktig vaktstyrke. Det er en kjempe stor leir og det kreves mange for å opprettholde sikkerheten. Vår hverdag går til nettopp dette, å opprettholde sikkerheten. Vi har mange ulike poster som vi bevokter, og derfor blir det en veldig variert hverdag. Vi får også hjelp av hundeførere som er med oss på vakt. Med en så stor leir bruker vi også forskjellige militære kjøretøy som sekshjulinger og snøscootere noe som er veldig gøy!!

Vi var også så heldige å være en del av vaktstyrken når de nye F-35 kampflyene kom til Norge. Vi fikk være med å støtte vaktholdet på både seremonien og ankomsten av de nye flyene. Det er ikke hver dag de råeste og beste kampflyene i verden har flyshow rett over hode på deg! Det var virkelig en dag vi ikke kommer til å glemme, og ikke minst en kul start på “karrieren” som vaktsoldat!

Det å være vaktsoldat gir deg mer enn du aner! Når man tenker over den viktige jobben man gjør blir man veldig stolt. Det er vi som gjør at folk kan sove godt om natten, fordi vi bevokter Norges militære leirer hvor det befinner seg større og viktigere ting enn vi aner!! Vi vaktsoldater har en veldig gøy førstegangstjeneste hvor vi får mange nye venner, mye kunnskap om vakthold og sikkerhet.

 

 

Mvh

Susanne Watnan og Trine Lervik

Instagram: @susannewatnan

//#jenteriforsvaret

MØT INGRID, IDRETTSSOLDAT – ANDØYA FLYSTASJON

Heisann!

Jeg heter Ingrid Sivertsen og er en jente på 19 år som nå befinner meg på Andøya flystasjon. Her er jeg idrettssoldat og stor trives, jeg vil i dette blogginnlegget gi dere lesere et kort innblikk på hvordan det er å være idrettssoldat på Andøya.

Jeg er en jente på 19år som kommer fra Stavanger, er en veldig aktiv jente som liker og trene og er spesielt interessert i idrett og sport. Jeg gikk 3 år på idrettsfag på videregående, jeg søkte meg så inn i luftforsvaret, for oppleve noe annet og utfordre meg selv.  Jeg tenkte umiddelbart at idrettssoldat var den stillingen som ville passet meg best.

Jeg kom inn i forsvaret i juli 2017, da dro jeg til madla og hadde rekruttperioden min. Rekrutten var en utrolig fin opplevelse, med mange nye inntrykk og folk. Jeg lærte masse på rekrutten og ble kjent med folk som nå er mine nære venner. På rekrutten får du generell opplæring i og være soldat og du møter på situasjoner som du ellers ikke ville gjort. Etter to kjekke måneder på Madla var det videre på idrettssoldat kurs på Kjevik. Her var jeg i tre uker og lærte litt om å holde økter, litt leksjoner om skader og trening, ellers drev vi endel med klatring, svømming og turer. Her igjen ble jeg kjent med nye folk som er blitt mine venner. På kurset går man litt videre i forhold til det jeg lærte på idrettsfag på vgs, derfor er det en fordel å ha gått idrettsfag men det er ikke et krav. 

Etter kurs på kjevik var det videre til Andøya. Litt spent, «nyutdannet» idrettssoldat var jeg klar for en lang flytur opp til Andøya. Andøya er en liten øy i nord-norge, som har en helt utrolig natur, som bare må oppleves. Dette er en liten leir, med ca 50 soldater, noe som fører til at alle på leiren har et godt samhold, hvor «alle kjenner alle. Nå har jeg vært på Andøya i 5 måneder og er utrolig fornøyd med tjenesten min hittil.

Som idrettsoldat har man en veldig variert hverdag, og man har dager som kan være veldig hektiske mens andre som er roligere. Jeg skal i hovedssak holde økter og gi oppfølging til dem som trenger det. Jeg har FYFO, med soldater hver uke, i tillegg holder jeg økter hvor soldater og ansatte kan melde seg på. I tillegg tester jeg ansatte og soldater, og bistår med oppfølging for de som ikke består kravene. Som idrettssoldat har jeg fordeler, fordi jeg har litt frie tøyler til å legge opp dagen som jeg selv ønsker, og kan for eksempel trene i arbeidstiden. Utenom dette er det alt fra vedlikehold av idrettsbygget til å arrangere turneringer. Jeg på Andøya har dagvakt, det vil si at jeg jobber fra halv 8 til  halv 4 hver dag, men har fri i helgene. Jeg har ikke turnus slik som for eksempel vakt og sikring har. Jeg liker denne ordningen fordi da har jeg mer fritid som jeg kan disponere som jeg ønsker.  

                              

Det jeg liker med min stilling er at den er veldig variert, jeg får være trener for andre og hjelpe de som har behov for det, noe som gir meg glede. Andøya er en veldig liten stasjon, derfor er jeg den eneste idrettssoldaten som er her, dette gjør at jeg får mer ansvar enn ellers men dette er noe jeg trives med. Andøya har fantastiske fjell og natur dette gjør at jeg kan ta treningen ut i naturen som gjør at det kan gi folk litt mer glede og variasjon enn å kun trene på treningsrom og lignende.

Dersom du er interessert i idrett og trening, og trives med å holde økter selv, passer idrettssoldat for deg, du får en variert og meningsfull hverdag og du får oppleve å arbeide selvstendig.

Nå har jeg kun et par måneder videre på Andøya, noe som kommer til å gå utrolig fort, men jeg skal nyte de siste månedene som idrettsssoldat.

Mvh

Ingrid Sivertsen

Instagram: @ingridsivertsen

//#jenteriforsvaret

LES OM VIBEKE GUSSIÅS(14) SIN ARBEIDSUKE I LUFTFORSVARET OG HEIMEVERNET

Jeg heter Vibeke Gussiås, er 14 år (snart 15) og bor på Nesjestranda et lite tettsted utenfor Molde i Møre og Romsdal fylke.

 

Som en del av faget utdanningsvalg, skal elevene i 9. klasse praktisere en uke i yrkeslivet. Jeg fikk i oppdrag å finne meg arbeid selv. Valget falt på Forsvaret.

Jeg meldte min interesse for Forsvaret når arbeidsuka for klassen skulle gjennomføres. Jeg er ingen typisk jente som liker å sitte i ro. Jeg er svært aktiv og elsker å være i aktivitet, bruke kroppen min. Jeg ville virkelig gjøre noe som var litt meg. Ikke stå å brette klær på en butikk ei hel uke. Ideen kom opp etter at det hadde blitt diskutert en del ting om Forsvaret mellom et søskenbarn og meg for en stund siden. Hun har vært i Forsvaret i to år og arbeidet som befal. I tillegg arbeider jo både tante og onkel i forsvaret og det var de to som fikset og organiserte hele arbeidsuka til meg.

 

Det var ingen selvfølge at dette skulle gå i orden. Det var mange ting som måtte klaffe. Men tante og onkel var superpositive og ønsket med engang å prøve å få dette til. I Forsvaret tar vi oss av både store og små, sa tante, Oberst Reidun Anita Gussiås og ble veldig tent på ideen min. Og slik ble det. Jeg var overlykkelig.

   

 

Drømmedager i Luftforsvaret på Sessvollmoen og Heimevernet på Kongsberg ble et faktum. Jeg har fått oppleve en noe annerledes arbeidsuke enn resten av klassekameratene mine. Jeg har tilbragte en hel uke hos Saniteten i Luftforsvaret og Heimevernet på Kongsberg. Det er helt sykt å tenke på.

 

Jeg har hatt min arbeidsuke i uniform, en veldig hektisk men vanvittig artig uke. Det har vært en liten rekruttskole uke som major Reidun Anita Gussiås, sjef for saniteten på Sessvollmoen, og distriktssjef HV – 03 i Kongsberg, Per Kristian Dahl, har organisert og ordnet. 

 

 

Både før og i etterkant av dette ble jeg veldig nysgjerrig på hva Forsvaret egentlig er, hvordan miljøet var og ikke minst hva som egentlig foregikk bak portene på en militærstasjon og på øvelse.

 

 

Jeg startet uka på HV – 03 i Kongsberg. Gjennom to veldig innholdsrike dager har jeg gjennomgått utlevering av utrustning, fått informasjon om Hæren, Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Heimevernet generelt.

 

Jeg har skutt med forskjellige våpen (MP7 – A1, HK416 og Glock), puss og vedlikehold av våpen, våpenregler, omvisning i leiren, vært i gasskammeret med og uten maske, lært om kart og kompass, sambandstjeneste og vakttjeneste. Så kjørte jeg igjennom den fysiske testen de tar her. Jeg klarte de fysiske kravene en må ha for å komme inn for de under 29 år. Det var utrolig artig. Til slutt fikk jeg være med et team på taktisk flyging, i en halv time, i helikopter. De var på øvelse og skulle slippe en gruppe mennesker et sted. Gruppa skulle flykte fra en annen gruppe som skulle jakte på dem. Dette er noe av det råeste jeg har vært med på selv om jeg ble bitte litt kvalm. Hehehe. Men det gikk veldig bra. Det var en syk opplevelse jeg ikke kommer til å glemme med det første. 

 

På Sessvollmoen første dag ble jeg med på øvelse med en overnatting. Dette var en trugetur. Jeg fikk lære å tenne bål, ligge i telt i 10 minus, hvordan lese kart og fortelle ved hjelp av koder hvor jeg var slik at fienden ikke skulle finner meg. Skredkurs, lage båre, lete etter to personer som lå inne i et skred og hente ut en skadet person fra et skred fikk jeg også være med på. Det var fysisk hardt, men både lærerikt og kjekt på samme tid. Til slutt fikk jeg være med på isbading. Da fikk jeg testet noen grenser med meg selv på grunn av kulden. Å kjenne på at alle klærne ble våte og på hvor fort jeg måtte skifte for å ikke bli kaldt. Dette var ikke så vondt som jeg trodde på forhånd. Alle var imponert over at jeg gjorde dette frivillig. Men jeg synset det egentlig bare var gøy for jeg liker å ta imot ei utfordring og ikke minst klare å gjennomføre det. Jeg er stolt av meg selv.

 

Dag to og tre på Sessvollmoen fikk jeg lære alt om førstegangstjeneste og hva rekruttene driver med. Jeg fikk hilse på sjefen over alle sjefene, og han var imponert over alt jeg hadde fått opplevd og gjennomført denne uka. Den siste dagen fikk jeg være med bort på flystasjonen for å ta imot et Herkules fly fra Østerrike. Her fikk vi en omvisning og gjennomgang inne i Herkules flyet som driver med pasient transport. Det var utrolig interessant å se. Det var reine operasjonsstua inne i dette flyet. Jeg ble virkelig imponert.

 

Denne arbeidsuka har vært veldig, veldig gøy og mange inntrykk begynner å synke inn. Når jeg tenker tilbake på opplegget forstår jeg at dette har vært så vanvittig bra og jeg har vært utrolig heldig. Det er enda noen år til jeg kan søke meg inn i Forsvaret, men dette har absolutt gitt mersmak. Så får tiden vise hva jeg gjør om noen år. Jeg er i hvert fall utrolig takknemlig over denne uka og det forsvaret har gitt meg. Dette har vært bare positivt. Tusen takk for denne gang og Forsvaret anbefaler jeg på det sterkeste. Jeg er superhappy 

Vennlig hilsen Vibeke Gussiås som går 9 klasse på Vågsetra skole.

 

//#Jenteriforsvaret

Jeg skal aldri i Forsvaret

Thea Wika(19år)

Jeg heter Tea Wika. Jeg er 19 år og kokkelærling i Forsvaret med førstegangstjeneste. Det vil si at jeg i tillegg til å være lærling har grønn tjeneste. Det varierer fra sted til sted men i mitt tilfelle hadde jeg to rekrutter for å få godkjent soldatutdanning mens andre steder har man kanskje en øvelse her og der. Jeg var først rekrutt i Artilleribataljonen på Setermoen i to måneder så ble jeg sendt på en ukes perm, så til lærestedet mitt i Rena leir, hvor jeg jobbet i to uker før jeg begynte med neste rekrutt i en og en halv måned som vakt- og sikringssoldat i Terningmoen leir i Elverum hvor vaktrekrutter for både Rena og Elverum har rekrutt. (Annenhver kont. Rena/Elverum). Ikke visste jeg at dette kom til å bli de beste månedene i mitt liv!

Jeg var fast bestemt på at jeg ALDRI skulle inn i Forsvaret! Jeg er helt ok trent. Jeg har en medium kropp, jeg trodde ikke jeg kom til å klare alt det fysiske man måtte igjennom i forsvaret, derfor ville jeg ikke inn. Så begynte jeg på yrkesfaglig videregående og ble sendt på utplassering i en HV leir hvor jeg kommer fra og trivdes veldig godt der. Så jeg bestemte meg for å søke lærling i forsvaret. Jeg tenkte jeg kommer til å klare to måneder på det meste med grønn tjeneste så er det tilbake på kjøkkenet etterpå. Jeg endte opp med å velge en annen læreplass enn det som var tenkt, så i stedet for å være lærling i HV leiren valgte jeg Rena leir uten å ha verken lest eller hørt om leiren eller stedet.

Jeg gikk ut av videregående, det ble sommerferie, jeg leste meg opp på forsvaret og fant noen videoer om hvordan folk hadde det i førstegangstjeneste og tips og triks. Jeg begynte å glede meg litt til å ha grønn tjeneste, møte nye folk men forberedte meg på at det kom til å bli hardt fysisk. Jeg brukte ikke noe tid på å trene meg opp til rekrutten, tenkte egentlig ikke noe over at det kunne være lurt.

Ei som gikk i samme klasse som meg hadde innrykk et par uker før meg med hadde skadet armen og måtte gå med gips. Da hun dro på innrykk var hu inne hos legen og fikk beskjed om at hu kom til å bli sendt hjem for hu hadde ikke hatt av gipsen lenge nok så rekrutten kom til å bli en for hard belastning på armen hennes.

En uke før mitt innrykk, hadde jeg et uhell hvor skuldra var på tur ut av ledd men spratt på plass igjen. Jeg klarte ikke holde mobilen min på et par dager før den begynte å bli bedre, men var ganske sikker på at jeg kom til å bli sendt hjem. Jeg begynte å bli skikkelig stressa fordi jeg trodde jeg kom til å miste lærlingplassen hvis jeg ble sendt hjem, hva gjør jeg da liksom. Jeg dro på innrykk og var inne hos helsesøster og fortalte om skuldra og at den var helt fin men jeg kjente det litt i arma hvis jeg strakk den opp. Helsesøstera lurte på om jeg ville inn til legen og da var jeg ganske kjapp og svare nei for da var jeg sikker på at jeg hadde blitt sendt hjem hvis jeg hadde gått inn til legen.

Etter en lang ventetjeneste på innrykk landet flyet endelig i Bardufoss og vi ble sendt med buss til Setermoen. Jeg husker da jeg gikk av bussen kl. 02.00 på natten og tenkte ¨hva faen har jeg gitt meg ut på nå¨. Vi begynte som alle andre rekrutter med å lære de enkle tinga, få utlevert PBU og bli kjent med troppen og møte befalet. Rekruttene i nord er noen av de tøffeste rekruttene men det var lettere enn jeg trodde. Selvfølgelig var det enkelte ting som var tungt men ikke noe jeg ikke hadde gjort på nytt. Noe av det tyngste jeg var med på var 15km mars med bare oppoverbakker i starten, før det bar nedover med romersk ilmarsj. Det å komme tilbake i leir og den strengeste av befalet ditt skryter av troppen og du vil løpe den marsjen en gang til. Det er noe av den beste følelsen som fins.

Jeg var en av de lærlingene som var 17 gjennom rekrutten og fikk ikke utlevert våpen. Vi måtte da gjøre andre ting når troppen hadde stridsteknikk eller var på skytebanen. De to siste ukene av rekrutten var det øvelse og beretløp, men laget mitt (U18 laget) måtte være inne på studieteknikk kurs og kunne sove mellom pausene og løse rubikskuber, pakke mat til artilleritroppene de dagene øvelsen var, var ute og marsjet litt og drilla på kneppetelt og dvs annet. Så fikk vi vite at vi skulle ut de tre siste dagene og sove ute med troppen vår resten av øvelsen. Endelig skulle vi få se troppen igjen. Vi hadde vert inne i leir å slækka mens troppen vår var ute i felt. Jeg gleda meg til å se dem igjen. Å komme ut å være en del av troppen var høydepunktet i hele rekrutten.

 

Dagen før beretløpet var en heldags marsj i skogen med fjerdelinje og en melding som skulle huskes fra første til siste post. Det å være første lag ut, bli tatt igjen av et annet lag men likevel klare å være første lag inn var en deilig følelse. Det var så gøy å se ansiktet til lagføreren til det lage som tok oss igjen når vi satt på siste post og vi kom før hans lag. Han likte ikke U18 laget noe særlig. Brukte U18 landslaget som skjellsord og trua resten av troppen med å sende dem til laget vårt hvis de ikke oppførte seg. Laget vårt måtte navigere kart og kompass selv fra hver post mens hos alle andre lag hadde lagfører navigert og noen gått feil. Det å ha en følelse av at du behersker noe bedre enn noen av befalet ditt gjorde den dagen så mye bedre. Samme natt var det beretløp. Det ble alarm kl. 12.00 på natten. Vi pakket ned teltet og møtte på møteplass. Vi tok på tredjelinje og satte marsj.

Folk var slitne og trøtte gjennom hele beretløpet, mens hodet mitt var på topp. Ja, jeg var sliten jeg også men jeg hadde det så moro. Jeg var endelig en del av troppen igjen, ikke bare sittet inne og ikke gjort noen ting. Jeg som hadde blitt dyttet i ryggen for å klare å løfte beina dagen før, jeg hjalp noen å løfte beina under den tyngste bakken i beretløpet. 

Jeg hadde så mye energi da jeg og laget mitt ledet troppen, at de måtte be meg senke tempoet så resten av bataljonen klarte å henge med. Jeg som trodde jeg kom til å slite med det fysiske hadde faktisk energi etter 15 timer uten mat og drikke. Det var lykkerus å slite med troppen ute på marsj. 

Så begynte jeg å glede meg til å bli sendt ned til lærestedet å bli kjent med enda flere fantastiske folk, men så kom jeg på at jeg skulle jo være lærling. Jeg er ferdig med det grønne. Jeg hadde ingen anelse hvordan det ble med grønn tjeneste fremover. Så jeg begynte å grue meg til rekrutten var ferdig, for da var det over.

 

 

Så kom jeg til lærestedet og fikk vite at jeg skulle ha en til rekrutt som vakt- og sikringssoldat og var litt usikker på hvordan det skulle gå. Jeg ble fortalt at jeg aldri burde søke vakt og sikring for de har den verste tjenesten.

Jeg var nervøs for å begynne, men etter et par uker i rekrutten innså jeg at de som sitter i vakta gjør så mye mer enn å sitte å slippe folk inn og ut av leir. De lærer på hva de skal gjøre hvis det kommer folk som er fulle, ikke oppfører seg eller er bevæpnet. De gjør så mye mer en hva man ser fra utsiden.

Så var enda en rekrutt over. Vi avsluttet med pizza og trylleshow med befalet. Laget mitt hadde også laget fyringsvakt historie om befalet vårt som vi leste opp og fikk en god latter siste dagen av rekrutten før vi ble sendt tilbake og fordelt i leirene.

 

Jeg er nå 2 års lærling og har ikke mer grønn tjeneste ettersom førstegangstjenesten bare er ett år sammen med 1 året du er lærling. Jeg angrer litt på og ha valgt lærling med førstegangstjeneste, jeg har kasta bort min mulighet til førstegangstjeneste men jeg hadde ikke bytta det ut med noen ting, for da hadde jeg ikke møtt alle de fantastiske folkene. Du finner ikke bedre samhold noe sted. I tillegg til to fantastiske rekrutter hvor jeg har lært å kjenne til sammen over 60stk på 2-3 måneder bedre enn de 4 jeg var sammen med hver dag på videregående i 2 år, og noen forferdelige mennesker på jobb, ønsker jeg ikke lengre å bli kokk.

“De jeg gikk på videregående med klager over at de savner russetiden. Jeg sitter her og savner rekrutten.”

Jeg gikk fra ´´jeg skal aldri i hele mitt liv, inn i Forsvaret´´ til ´´jeg skal fortsette i Forsvaret´´.

Tea Wika @teawika

//#jenteriforsvaret

MØT ASTRID H. NILSEN, MILITÆRPOLITI – ØRLAND OG VÆRNES

Hei! Mitt navn er Astrid Hartmann Nilsen og jeg kom inn i førstegangstjenesten som kontigent 1707 som militærpoliti. Jeg startet førstegangstjenesten med ett mål om å bli MP, utover i rekrutten mistet jeg motivasjonen og ville helst bli plassert som vakt og sikring. Dette var fordi jeg mistet håp om hva jeg selv kunne bidra med. Jeg levde under ett konstant press da min far var mye syk under rekrutten og alt jeg ville var å dra hjem til han. Jeg ville hjem til den trygge sonen jeg hadde kommet fra og ikke bli settet på spissen og utfordret.

I slutten av rekrutten valgte MP befalet å gi meg en plass som militærpoliti ikke i vakt og sikring som jeg hadde søkt. Dette var fordi de så ting som ikke jeg så. De så hva jeg fikk til, de fikk en helt ny person ut som jeg aldri har sett. Jeg gråt da vi sto på oppstillingsplass og ble fortalt hvor vi skulle. Jeg ville jo ikke bli MP lengre, jeg ville vite hva jeg gikk til, innen for min komfortsone. De satt meg på kanten og det måtte jeg bare akseptere. Dagen etterpå begynte utdanningsperioden på Sessvollmoen. Vi ble som sagt selektert i rekrutten så alle ble splitta. De som kom til vakt og sikring dro, og de som skulle bli MP samvirke dro til Bardufoss. Så sto jeg der igjen, uten å vite hvordan jeg skulle klare meg.

Jeg ble den dagen plassert på ett rent jenterom med mine beste venner som jeg hadde fått ila rekrutten, dette hjalp utrolig mye da jeg var mye lei meg den dagen.
Dag to skjønte jeg at det var her jeg skulle være og her jeg skulle bli ingen vei tilbake. Jeg skulle gjøre så godt jeg kunne. Utdanningsperioden for MP begynte med en gang og jeg lærte mer og mer for dagene som gikk. Ila denne perioden gikk jeg gjennom ett samlivsbrudd jeg også måtte takle og dette gjorde ting vanskelig for meg.. Trodde jeg. Dagene var travle og jeg hadde for mye å tenkte på til å sette meg ned å sutre over fortid og den jeg engang var. Jeg ble totalt forandret. Jeg rettet ryggen og hevet hode. Jeg fikk plutselig til noe jeg aldri kunne fått til sivilt. Jeg ble en bedre utgave av meg selv. I slutten av november sto vi på oppstillingsplass med feltlue på hode. Vi hadde nettopp hvert gjennom to uker med intens MP eksamen og var utslitte. Befalet kom gående frem med den røde bereten og alle var i sjokk. Lenge hadde vi ventet på den.

“Da kapteinen vår gav oss ordre i å ta av oss feltluen og sa «beret på» følte jeg en utrolig stolthet. En følelse jeg aldri har følt så sterkt.”

Jeg hadde fortjent den, jeg hadde virkelig jobbet for den. Jeg sto der med rød beret og rød snor. Stolt som aldri før. Lille meg, Astrid Hartmann Nilsen har fått til noe jeg aldri trodde. Da forsto jeg hvordan de har formet meg, hvordan Forsvaret har gitt meg en helt ny motivasjon. Jeg har fra den dag våknet opp med et smil og kunne ikke vært mer lykkelig.

 

Jeg er nå stasjonert på Ørland og Værnes. Jeg lærer noe nytt hver dag, blir inspirert og får gjort noe jeg elsker. Jeg møter stadig nye mennesker og jeg får være med på noe jeg aldri hadde fått om jeg aldri hadde blitt dyttet ut fra komfortsonen. Jeg har en ny motivasjon til alt jeg gjør. Jeg har møtt mennesker som inspirerer meg og motiverer meg til å gjøre en god jobb hver dag. Jeg har møtt mine aller beste venner i militæret som jeg aldri kunne tenke meg fantes.  Nå er det kun fire måneder igjen av tjenesten min og jeg gruer meg til å dimme.  Kanskje det blir en forlengelse av meg i de grønne klærne, hvem vet. Alt jeg gjør nå er å nyte tiden min igjen i den røde bereten og bærer den med stolthet. Førstegangstjenesten burde alle oppleve og gjennomføre. Det er det beste valget jeg har gjort i hele mitt liv.

Dette er mitt bidrag som MP soldat og hva MP gjorde meg meg. Det forandret mitt liv.

Mvh

Astrid H. Nilsen

@astridhnilsen

//@Jenteriforsvaret

Møt Enya,

Førstegangsteneste

I LUFTVERNBATALJONEN

Hei! Jeg heter Enya og er for tiden på i førstegangstjenesten i Luftvern på Ørland Hovedflystasjon. Etter sesjon, da jeg ble kalt inn til Luftvernbataljonen, hadde jeg svært lite peiling på hva «jobben» som Luftvernartillerist egentlig innebar, og skal jeg være ærlig så hadde jeg ikke så mye mer peiling den 14. august 2017 da jeg stod oppstilt utenfor kasernen på leir for aller første gang.

Luftvernbataljonen i Luftforsvaret er litt spesielt fra starten av. Vi har ikke rekrutten sammen med mange andre fra Luftforsvaret på Madla. Vi var cirka 170 nye, ferske rekrutter som kom til innrykk i august, og det var 120 av oss som skulle fortsette på Ørlandet etter rekruttperioden. Og siden det bare er ett innrykk i året så var det da oss som stod der som skulle bli godt kjent i løpet av de neste månedene og det kom ikke flere.

Rekrutten er jo mer eller mindre det samme gjennom hele Forsvaret, mye stress og masse som skal læres asap zulu, og en hel haug av nye erfaringer hver eneste dag. Kjefting fra befalet for elendig vask og sengestrekk (som det nesten skal være når du er en fersk rekrutt), ferdigstilling, push-ups, gjørmeløype og mestringsuke.

Etter rekrutten, da vi var 120 stk igjen, ble vi delt inn i nye tropper som en del av Luftvernbataljonen. Troppene er Ildledning, Utskytning, Tren, Samband og Kommandoplass.

Disse navnene sier vel ikke så mye for andre enn oss som er her på Ørland så jeg kan skrive veldig kort om hva det innebærer.

  • Luftvern- opererer med et våpensystem som heter NASAMS II og kort sagt skyter vi ned fly.

  • Ildledning- er de som skyter ned fly og ser hvilke fly som er vennlige og hvilke som er fiendtlige.

  • Utskytning- er de som setter opp launcheren som har missilene som ildledning bruker til å skyte fly med.

  • Tren- er de som kommer på hyggelige besøk i stilling med mat (kan hende det er lurt med en nugattiboks og kakao), drivstoff og andre ting vi måtte trenge.

  • Samband- er de som får opp systemet slik at folk får sendt det de trenger til hverandre og får snakka sammen.

  • Kommandoplassen- er de som styrer showet, bestemmer hva som skjer og tar avgjørelser.

 

 

Det som er så utrolig fint med de forskjellige troppene er at det er noe som passer for alle. Det er utrolig mange forskjellige typer mennesker som er i de forskjellige troppene, så uansett hvordan du selv er så finner du noe du hadde trivdes med i Luftvern. Mange liker å være ute og styre på, andre liker bedre å drive med data, noen liker å bære tungt og noen trives rett og slett med det meste.

Etter rekrutten var det 3 måneder med utdanning innenfor den troppen vi ble plasserte i. Jeg som kom i sambandstroppen fikk blant annet en del sambandsopplæring (sier seg selv) og jeg ble sjåfør på beltevogn, noe som er utrolig gøy. Etter utdanningen ble det beretløp og juleperm. Nå etter jul har vi resten av året som en feltperiode der vi driller på å sette opp alt utstyret vårt ute og bli rett frem dritgode på det vi gjør.

Jeg visste lite om hva jeg gikk til da jeg møtte opp på Ørland, men nå vet jeg at det er en veldig bra plass å være, og jeg får lært utrolig mye i løpet av dette året her i Luftvern.

Mvh

Enya

 

// @jenteriforsvaret

MØT TIRILL, KOKK PÅ KONGESKIPET

Vi tok en prat med Tirill Rønning via Instagram @tirillll, og spurte henne om hvordan det er å jobbe som kokk på kongeskipet.

Ja jeg er kokk på kongeskipet. Vil påstå at utfordringene står i kø nok som det er, men jeg elsker jobben min og er så heldig at jobb, hobby og lidenskap holder hender. Nå like før oppøvningstoktet er det mye som skjer med øvelser og sanitetsdrilling. Men liker å ta alle utfordringer med et smil og prøver å motivere andre så mye det strekker til! Det å være kokk i Forsvaret er ikke det samme som å være kokk i det sivile, og skal ærlig innrømme at enkelte dager er dobbelt så lange.

Men bare det at jeg har mulighet til å ta ibruk fagkunskapen min hver dag og vise hva jeg er god for hver dag er en ære, og jeg vil annse meg som utrolig heldig!

Og for de som ikke vil være kokk i Forsvaret på grunn av mye lengre dager til tider og lite lønn, er ikke kokk på båt min hovedjobb. Min jobb i forsvaret først og fremst er å være sanitetspersonell om bord, og vi øver hver dag opptil flere ganger. Det er en lærdom jeg er evig takknemlig for å få helt gratis, og en kunnskap jeg ikke ville ha byttet bort noe i livet for.

 

Jeg kom heller ikke inn i forsvaret for å være kokk, hadde ikke lyst til det i det hele tatt for, det jeg egentlig ville var å lære noe nytt og ha en litt annen hverdag. Jeg trives som sagt bedre enn noen gang, og kunne faktisk ha tenkt meg jobb videre i forsvaret som kokk etter dette året! Så feil kan man faktisk ta!

Men så skal det også sies at sesongen nesten ikke har startet enda, nå som kongefamilien liker å seile på sommeren og jeg begynte i jula. Så mange spennende dager står på tur og jeg gleder meg helt sinnsykt mye til å se hele landet mitt!

 

Takk for at du ville dele med oss Tirill, og lykke til videre! 

/@jenteriforsvaret

MAJA, LEA OG MARIE – BRIGADE NORDS MILITÆRPOLITI

Hei!

Vi er Maja Markusson, Lea Larssen og Marie Kongshaug, og vi kommer fra Militærpolitikompaniet (MPKp). MPKp er Brigade Nords militærpoliti og militærpolitiets feltoperative avdeling. Det vil si at tjenesten vår går ut på å støtte brigaden med krigsfangehåndtering, trafikkstøtte, sikkerhetsoprasjoner og andre politifunksjoner.

Kompaniet består i dag av seks tropper; tre vernepliktige MP-tropper, én hundetropp og én kommandoplasstropp i Bardufoss, samt én vervet tropp tilhørende Telemarksbataljonen på Rena. Selv tilhører vi MP-troppene og kommandoplasstroppen i Bardufoss. Nedenfor tenkte vi å skrive litt mer inngående om vår hverdag her i nord:)

 

Maja og Marie:

Vi er MP-soldater i tropp 2. Vår tropp er ansvarlig for å støtte Panserbataljonen i krise og krig. I troppen er vi delt inn i ulike lag, og i laget kan du få stilling som enten nestlagfører, skytter, sanitetsansvarlig eller vognfører. Vi er begge sanitetsansvarlige.

Vi begynte vår tjeneste på Sessvollmoen, hvor vi gjennomførte rekruttperioden vår. Ettersom MP-rekrutten er en seleksjonsprosess, er det ingen garanti for at du ikke havner i en annen avdeling etter endt rekrutt. De fleste av oss hadde lite kunnskap om de ulike stillingene, men på forhånd var det flere som hadde hørt om MPs mer feltrettede tjeneste; Samvirke i MPKp. Vi søkte oss begge til Samvirke og det kalde nord uten helt å vite hva vi gikk til.

Dagen vi skulle bli plassert i nye avdelinger etter rekrutten, sto vi alle på oppstillingsplass og ventet på å bli ropt opp til våre respektive tjenester. Det var mye nerver og usikkerhet om hvor vi kom til å havne. Vi hadde på forhånd fått vite at det ble satt høyere fysiske krav til samvirketroppene, og at det var begrenset med plasser tilgjengelig. På grunn av dette, har samvirketroppene alltid har et flertall av gutter. Likevel, da vi sto på oppstillingsplass siste dag i rekrutten endte vi altså opp med å være femten jenter som ble sendt til nord. Vi varblant de heldige som fikk ønskene våre om tjenestested oppfylt. Det var en dag med blandede følelser. Vi skulle nå splittes fra gode lagkamerater og sette oss på flyet til Bardufoss om mindre enn 24 timer. Det siste vi ble fortalt før vi forlot Sessvollmoen, var MPKps motto; “Exemplo Ducemus. Dette betyr eksempelets makt. Alltid husk det, aldri glem det!”.

 

Da vi ankom Bardufoss, gikk alt veldig fort. Vi ble raskt delt inn i lagene vi skulle være i resten av førstegangstjenesten, fikk nye romkamerater, og ikke lenge etter også utdelt stilling. I rekrutten ble vi advart om at samvirketroppene i MP måtte forberede seg på en del felttjeneste, men at vi hadde en fire uker sammenhengende feltøvelse ventende på oss i Bardufoss, var det ingen som hadde sett for seg! Vi skal ikke lyve, det var fire lange uker med litt hat. Flere hadde aldri sovet i telt, annet enn de tre dagene vi hadde på “øvelse” i rekrutten, og fikk nok en bratt læringskurve. Utbyttet vårt fra øvelsen ble derfor stort; vi lærte masse om nærkamp, arrestasjonsteknikk, skyting, batong og ikke minst det å drifte leir ute i felt over en lengre periode. Mange gikk fra å være så å si fremmede til å bli et samkjørt lag.

En myk seng og en varm dusj tar vi aldri for gitt igjen!

Det første halvåret i Bardufoss gikk ut på å ferdigutdanne oss til sertifisert MP. Vi hadde leksjoner i emner som rettslære, trafikkdirigering og krigsfangehåndtering. Etter at den røde bereten og snora endelig kom på plass, fortsatte vi å fokusere på videre utdanning, men også på å løse oppdrag. Disse kan gå ut på alt fra å eskortere militære kjøretøy, overta krigsfanger fra andre avdelinger eller å gå oppklaringer i alt slags terreng med kompaniets hundetropp.

Nå har vi vært gjennom videre utdanning, to brigadeøvelser og ni måneder med en gjeng mennesker vi kommer til å verdsette resten av livet. Førstegangstjenesten I Militærpolitikompaniet har bydd på utfordringer både fysisk og psykisk, men vi er begge enige om at det har gitt oss massevis med ny kompetanse og at vi har lært mye om oss selv.

 

 

Lea:

I rekrutten var jeg sammen med Marie og Maja på Sessvollmoen, men som en av seks ble jeg valgt ut til kommandoplasstroppen (KDO) i MPKp. Jeg er veldig glad i gjengen jeg havnet i KDO med, men også der er det langt flere gutter enn jenter.

Å være den eneste jenta i 7 måneder har bydd på utfordringer. Jeg har både vokst som person og blitt mer “herda”.

Samtidig har jeg blitt sterkt knyttet til jentene i MPKp, hvor jeg kan kalle alle sammen nære venner.

 

Da vi dro opp til Bardufoss i september, ble vi med MP-troppene ut i felt i fire uker. Vi deltok i mye av den samme utdanningen, inkludert batong, nærkamp og arrestasjonsteknikk.

Da MP-soldatene begynte med utdanning innenfor ordens-fag, begynte vi med spesialisering på samband. I KDO har vi også ulike stillinger, hvor jeg ble en av to vognførere i troppen.

Som KDO-soldat er du med på å etablere og drifte MPKps kommandoplass. Det er her stabsoffiserer og befal planlegger MPs militære operasjoner i felt. En kommandoplass er hovedkvarteret for kompaniet i felt, men det finnes også kommandoplasser av større skala (f.eks. for brigaden). Vi står altså for sikkerhet, samband og drifting, og i felt fungerer vi som sambands- og vaktsoldater. Stillingen som KDO-soldat høres kanskje ikke ut som den mest spennende tjenesten å være i, men den er på ingen måte mindre viktig enn andre stillinger i Forsvaret. Jeg er fornøyd med tjenesten min fordi det vi gjør en viktig jobb. Uten KDO er det nemlig ingen stab, og dermed ingen ledelse eller samvirke med resten av brigaden.

 

 

 

//@jenteriforsvaret

HELENA WIAN “TJENESTEN MIN SOM PIO”

Blogginnlegg hentet fra www.helenawian.blogg.no

Skrevet av Helena Wian. 

Etter det forrige innlegget mitt er det flere som har stilt meg spørsmål om førstegangstjenesten min som presse- og informasjonssoldat (PIO). Derfor tenker jeg å skrive et nokså utdypende innlegg om mine opplevelser og erfaringer i stillingen.

 

Aller først vil jeg starte med å fortelle hvordan jeg havnet der jeg er i dag. Det hele starter med en innkalling til førstegangstjenesten og ei ivrig videregående-elev. På sesjon del 2 hadde jeg Luftforsvaret i tankene, ettersom jeg skulle bli pilot (rip den drømmen). Med det havnet jeg i rekrutten på Madla, der de fleste som skal inn i Luftforsvaret og Sjøforsvaret havner. Rekrutten der varer i omtrent åtte uker, hvor hensikten er å utdanne tidligere sivile unge til soldater. Midt imellom all sengestrekk, soving i skogen og marsjer om natten, kommer en dag hvor man kan skrive opp en ønskeliste for videre tjeneste. Det blir holdt foredrag om de forskjellige mulighetene man har etter rekrutten. Presentasjonen om stillingen som PIO trigget i hvert fall ei lys, blond og nysgjerrig jente i salen. Meg.

Etter å ha skrevet opp stillingen på ønskelista, ble jeg kalt inn til et intervju. På intervjuet sitter du med et eller to befal som er interessert i å bli kjent med deg og din kunnskap. Faglig er det lurt å ha interesse og erfaring innen fotografi, journalistikk, video eller skriving. Det gjør ingenting om du ikke er like flink i alle områdene, så lenge du i det minste behersker ett godt. Selv refererte jeg til bloggen og god norskkarakter, slik at de hadde noe å gå ut i fra. Ellers gjelder det å være seg selv. Om du liker å jobbe selvstendig, er utadvendt og opp for utfordringer, få det fram under intervjuet. Personligheten din veier mest, for i motsetning til fotokunnskap, kan den ikke trenes opp. Det er få plasser, så det gjelder å vise seg fra sin beste side.

 

Videre må jeg oppklare en liten forskjell som avgjør hvor vidt du får reist rundt i tjenesten. Det finnes forskjellige steder i Norge du kan havne – Bodø, Oslo, Rygge, Ørland eller Elverum. Havner du på et av de tre førstnevnte, vil du mest sannsynlig kun få oppdrag i det området. Det er fordi du jobber som PIO for Luftforsvaret der. Om du blir plassert på Terningmoen i Elverum, derimot, jobber du som PIO for Heimevernet (HV). Liker du å reise, er dette plassen du bør sikte på. Heimevernet er spredt i Norge, og jobben din da blir å dekke øvelser rundt om i hele landet. På intervjuet er det lurt å nevne hvor du kan tenke deg å tjenestegjøre. Dette var ikke jeg opplyst om, og mener derfor jeg har vunnet i lotto (etter mine interesser) som tilfeldig havnet her på Terningmoen.

For hva gjør jeg egentlig i stillingen min? Det er ikke bare reising. En stor del av tjenesten foregår på kontoret på Terningmoen. Der sitter jeg nå med to andre PIO-er og sjefene våre, som er både offiserer og sivile. Normalt varer arbeidsdagen fra halv åtte til halv fire, og vi har fri i helgene. Da blir det nok av tid til andre ting. Jeg er i hvert fall strålende fornøyd med treningssenteret rett over veien som vi trener gratis på. Oppdrag vi får her kan være telefonintervjuer, skrive småsaker til HV-bladet, gjøre typisk “dritt”-oppgaver som å skrive retur-skjema for feilleverte HV-blader og annet smått som må gjøres. Når det går noen uker uten at vi reiser ut på oppdrag, har vi ikke stort interessant å drive med. Dette skaper en variert tjeneste og store kontraster i hverdagen.

Tirsdag kveld fikk jeg en melding om at jeg skal ta flyet opp dagen etter for et foto-oppdrag i Ørland. TJOHEI! Dette er også en del av tjenesten, og kanskje det som setter seg best i minneboka. Til nå har jeg vært på oppdrag i blant annet Kristiansand, Evje, Rygge, Åndalsnes, Ørland, Trondheim, Ullensaker, Nordland og Troms. Da blir vi sendt ut alene eller med en av de andre PIO-ene her. Oppdragene kan vare fra et døgn til to uker, og arbeidstiden kan gå over det vanlige og ut i helger. Ofte får vi beskjed om hva øvelsen går ut på og om det skal tas bilder, lages film eller sak ut av det. Noen ganger får vi ansvar for alle tre mulighetene. Når vi kommer tilbake fra oppdrag, sitter vi med en del råvarer som må redigeres til en tidsfrist.

 

Uvant for en fersk rekrutt, samarbeider man med høyere grader og offiserer daglig. Som PIO må man tørre å grave, samtidig som man beholder høfligheten sin. Plutselig finner du deg selv stående og beordre en general om å ta et skritt til venstre for at portrettet skal se best mulig ut på kamera. Det er viktig å huske på at ikke alle man møter på som er like glade i kamera som deg. Jeg skulle filme Forsvarets seleksjon og opptak i vinter, også kjent som helvetesuka. Da måtte jeg bite tenna sammen og akseptere at jeg er den irriterende fotografen med kameraet opp i ansiktet på de som hadde marsjet hele natten. Senere den uken ble jeg grefset til av en litt over gjennomsnittet sliten aspirant i det jeg filmet han henge opp ned i et tau. Wooops, my apologies. Under opptaket denne vinteren fikk vi storbesøk av selveste kronprinsen selv. Da stod jeg to meter fra han og filmet med øyekontakt igjennom linsa, hehe.

Det vi fanger blir som regel publisert på Heimevernet sin FacebookInstagram og i HV-bladet. Noen ganger blir det og publisert på Forsvaret sin Facebook eller nettside. Stas! Selv har jeg fått flest video-oppdrag, ettersom det interesserer meg mest. Jeg fikk høre av sjefene mine her om dagen at jeg har tatt et kvantesprang i videokompetanse siden jeg kom. Og det ser jeg! Fra å egentlig ikke ha noe særlig med teknisk kunnskap, sitter jeg nå med en haug i forhold. Det samme kan jeg si om kunnskap rundt et kamera og å ta bilder. Jeg har lært mye. Nå har jeg to og en halv måned igjen av tjenesten, med fortsatt mye å se fram til. Her og her er to av de nyeste videoene jeg har filmet og redigert for Forsvaret.

 

Håper dette var interessant og til nytte. Om dere lurer på noe mer er det bare å slenge igjen en kommentar!

Takk for at du delte med oss Helena 

 Instagram @helenawian

/@jenteriforsvaret

VILDE-MARIE, TMF SOLDAT I STRIDSTRENBATALJONEN

 

Navn: Vilde-Marie Lunde Westerheim

Fra: Oslo

Instagram: Vildemlw

 

Tjenestegjør for hæren på Rusta leir i Bardufoss. Jeg jobber som TMF soldat i Stridstrenbataljonen. TMF står for teknisk materiell Forsyning og er en del av Vedlikehold og Kompani 4 innen Stridstrenbataljonen.  KP4 består også av mye annet enn bare TMF. Min daglige tjeneste går som regel ut på lagertjeneste og å forsyne brigade nord med de delene de måtte trenge hvis/når noe går i stykker. Tjenesten min består også av mye trening, grønn tjeneste, kurs og masse andre interessante ting.  

 

Jeg trives veldig godt i militæret og har en stor interesse for å fortsette innen forsvaret, om det blir krigskolen eller grenader eller hva det blir vet jeg ikke enda.

Litt om Stridstrenbataljonen:

Stridstrenbataljonen består av 4 kompanier og en ledelse/stab. Kp1 ligger på Rena og består bare av vervede yrkessoldater, disse støtter  Telemarksbataljonen. Kp1 rekrutterer primært og i hovedsak soldater som har fullført førstegangstjenesten sin innen STRBN, og befal som har tjeneste fra bataljonen. Dette er på samme måte son Kp2 støtter 2. Bataljonen, Kp3 støtter panserbataljonen, og stridstren sitt største kompani Kp4 som har i oppgave å støtte resten av brigade nord samtidig som de understøtter Kp1,Kp2 og Kp3. De tre andre kompaniene (Kp2,Kp3,Kp4) ligger på Rusta leir i Bardufoss.

 

Det er kjempe interessant å gøy å være en del av forsvaret og man får en veldig annerledes hverdag enn hva man er vandt til.

Til de som skal tjenestegjøre i fremtiden så anbefaler jeg å gå flere turer med en litt ”tyngre” sekk for det kommer mestringsoppgaver og dager det kan komme godt til nyttet å være godt vandt med dette. Jeg anbefaler også å trene en del på kondisjon og styrke. De fysiske testene er ikke så vanskelige som man frykter, men det er greit å være trent opp til de og det fysiske tjenesten krever ellers.

Når det gjelder det psykiske så har det egentlig gått overraskende bra for meg. Jeg var veldig redd for at det skulle bli veldig tungt å være så langt borte hjemmefra, men dette har gått veldig fint. Litt hjemlengsel får vel alle innimellom, men man vender seg overraskende fort til det og det gjør egentlig at man setter veldig mye mer pris på den tiden man er hjemme når man først er hjemme.

Forholdet mellom jenter og gutter her oppe og generelt i forsvaret er veldig bra. Man blir like gode venner med begge kjønn og man blir veldig glad i folk fort. Man får ett helt annet forhold til folk enn hva man er vandt til. Man er så tett oppå hverandre til en hver tid at man blir veldig tette fort.  Jeg har lært mye om meg selv både psykisk og fysisk av å være her og jeg gleder meg til de resterende månedene jeg har igjen av førstegangstjenesten og eventuell tjeneste videre. Jeg anbefaler absolutt alle jenter og gutter som synes forsvaret virker spennende å søke! <3

  • Hvit Facebook Ikon
  • Hvit YouTube Ikon
  • Hvit Instagram Ikon
2020  Jenter i Forsvaret

PERSONVERNSERKLÆRING OG COOKIES
Klikk her for mer informasjon.
@jenteriforsvaret